Artikkelen nedenfor er avskrift av "LEKAS GEOLOGI" av Tore Prestvik, Geologisk Institutt - NTH Trondheim, skrevet 1976. Prestvik er professor på NTNU, Institutt for geologi og bergteknikk.

LEKAS GEOLOGI

av Tore Prestvik

Geologisk Institutt - NTH Trondheim 1976

Geologene viste tidlig interesse for Leka og allerede omkring århundreskiftet ble det gitt ut en del artikler om øyas geologi.

Denne korte oversikten har med en del fra disse gamle arbeidene, men mesteparten er likevel basert på forfatterens egne undersøkelser foretatt gjennom flere år fra 1968.

Fordi kommunen omfatter store deler av Austra, Madsøya, Horta og Sklinna i tillegg til selve øya Leka, synes det naturlig å beskrive de ulike øyer eller øygrupper for seg. Hovedvekten legges på berggrunnen, mens kvartærgeologien behandles i et lite avsnitt til slutt.

Leka tilhører den kaledonske fjellkjede som går fra Skottland gjennom nesten hele Norge og videre oppover til Svalbard. Innimellom dukker det opp bergarter fra det gamle underlaget, grunnfjellet. De granittiske gneisene på Austra regnes til grunnfjellet. Mesteparten av bergartene på Leka er metamorfe, d.v.s. de har gjennomgått en omdanning. Under denne prosessen som foregikk under fjellkjededannelsen, ble olivinstein omdannet til serpentinitt, kalkstein til marmor, basalt til grønnstein osv.

LEKA

Et forenklet geologisk kart over Leka og øyene omkring er vist i Figur 1(red: byttet med redigert kart). Dette viser at det er flere ulike geologiske formasjoner å finne:

Både serpentinitt og olivinstein har et tynt oksidasjonslag (ca. 1 cm) ytterst som er svært ulikt den finkornete og mørke friske bergarten. Fordi disse bergartene er så næringsfattige, blir det svært liten eller ingen vegetasjon på det jordsmonn som dannes ved forvitringen. Viktige næringsstoffer som for eksempel kalsium, kalium og fosfor mangler helt i disse bergartene.

Det som skiller de ultrabasiske bergartene på Leka fra mange andre norske ultrabasitter, er den lagdeling mellom serpentinitt, olivenstein og pyroksenitt vi finner så mange andre steder. Enkelte steder som nord for Steinskaret, nord for Skråen og ved Steinsvatnet finnes det dessuten bånd eller striper av kromjernstein (kromitt) i olivinstein eller serpentinitt.

Talkførende bergarter (kleberstein) er det lite av på Leka, men enkelte steder finnes små linser med slike bergarter og da som regel innenfor gabbrofeltet.

Mange steder innen gabbrofeltet har det vært sterkt tektonisering (mekaniske påvirkninger) som har ført til oppsprekking, forskifring og noen steder intens foldning av metagabbroen slik at den er utviklet som en klorittskifer. Slike soner kan en se flere av i sørsiden av Horrfjellet, vest for Haug, øst for badestranda på Årdalssanden og i nærheten av Frøviktindene.

Både i området vest for Solsem og kanskje særlig i Lille Lekafeltet er det mange steder ultrabasiske bergarter og gabbrobergarter i veksling slik at det her nærmest er en gradvis overgang mellom disse to bergartstypene.

Feltet med metagabbro strekker seg helt fra Solsemholmen i sør og til Leknesøyene i nord slik at en ganske stor del av Leka består av denne bergartstypen. Næringsmessig er gabbroen betydelig bedre enn de ultrabasiske bergartene og hvis den får anledning til å forvitre, skulle den kunne gi et brukbart jordsmonn.

Metamorfe vulkanske bergarter finner vi inntil metagabbroen i et belte fra Husby til Lekaskagen. Det er her en til dels intim blanding av grønnstein og den lyse kvartskeratofyr. Gode blotninger av disse bergartene fins flere steder langs sjøen fra Skei til Våtvik. Kvartskeratofyren er meget hard og flintaktig og ofte porfyrisk, dvs. at det finnes større krystaller (korn) av kvarts og feltspat i en ellers finkornet grunnmasse. Grønnsteinen er også finkornet og fargen har den hovedsakelig fra mineralene epidot, kloritt og aktinolitt.

For øvrig er grønnstein funnet sporadisk opptil gabbrofeltet nær sjøen fra Haug til Årdalssanden og ved Frøvik som en skifrig variant.

Kjemisk sett tilsvarer grønnstein metagabbro, mens kvartskeratofyr har sammensetning omtrent som granitt.

Leknesøyene fra Storøya og så langt øst som til Steinsøya og Burøydraget består nesten utelukkende av grønnstein. Den er enten massiv eller kanskje mest typisk utviklet som putelava, en struktur som oppstår når lava strømmer ut på havbunnen.

Putene ser ut som ellipseformete legemer som er stablet oppå hverandre. Ellers kan en finne konglomeratlignende grønnstein flere steder på Leknesøyene; den represtenterer vulkanske bomber og aske. Grønnstein er også funnet på Langdraget i Solsemøyene.

Omdannete sedimentære bergarter finnes i nordøst på Leka. Fra Klungholmen til Husby og videre til Skeishavna og Havneholmene går det et belte med konglomerat, en tynn marmorbenk og en forholdsvis mektig sone med sandstein samt noe svartskifer og glimmerskifer.

Nord for Våtvik er det et mektig konglomerat som dominerer, men også her finnes det en del sandstein og noe svart skifer.

Nesten helt nord på Lekaskagen er det et lite felt med marmor.

Både marmor og glimmerskifer gir godt jordsmonn. Dette er tydelig å se bl.a. på Solsemøyene der disse bergartene er de dominerende, men også Husbylia (glimmerskifer og svartskifer) er et godt eksempel.

MADSØYA.

Madsøya består stort sett av metagabbro. Vestligst er den av samme type som i gabbrofeltet på Leka og den antas å være en fortsettelse av denne. Mot øst blir en mer finkornet metagabbro vanlig, først opptrer den som ganger i den grovere metagabbro for så å dominere helt på den indre halvdel av øya.

HORTAVÆR OG SKLINNA.

Bergartene i Horta kan deles inn i tre hovedtyper: gabbro, syenitt med granitt og glimmergneiser. En nokså uvanlig pyroksenrik gabbro (kalt hortitt) opptrer på de sentrale øyene som Burøya, Vågøya, Klungholmene, Bøverøya, Dribilene og Kleppan, mens syenittbergartene opptrer både øst og vest for disse for eksempel i Langdraget og Storfornøyta i øst og Kvåholmen, Onholmen, Stokkøya, Sandøya, Rørsholmen og Båsen i vest. Øyene fra Store Måsøya og nordvestover består av glimmergneis. Kvingra lengst i øst består av granitt. Både på Vågøya og Burøya kan en se at lyse syenittganger skjærer gjennom gabbroen, og enkelte steder for eksempel på sørenden av Burøya, finnes det soner av marmor inne i gabbroen.

AUSTRA.

De delene av Austra som tilhører Leka kommune har en lite variert geologi, men bergartene her er derimot totalt forskjellige fra dem som finnes på Leka og i Hortavær. Austra tilhører grunnfjellet og består stort sett av granitt og granittiske gneiser.

Nord for Gutvik er det svakt skifrige granittiske gneiser som dominerer, mens det sørover mot Rosvik og Reppen er mer homogene typer. Disse hovedtypene skilles av et smalt belte med glimmergneiser og kalksilikatgneis som stryker fra Kjella over Durmålstuva mot Gutvik. Steinbruddet for det nye havneanlegget i Gutvik ligger i denne sone av kalksilikatgneis. Innerst i Horsfjordbotnet er det også samme bergartstyper og de kan her følges videre innover mot Kjella og videre sørvestover langs Årsetfjorden. Også i området mellom Reppenfjellet og Tyskenghatten går det en stripe med kalksilikatgneis og glimmergneis. På Rosvikfjellet er gneisen enkelte steder ganske glimmerrik og skifrig. Her forekommer også en 150 m lang linse med olivinstein som på grunn av den typiske overflatefargen er synlig på lang avstand.

ØKONOMISK GEOLOGI.

I perioden 1900 - 1920 foregikk det en utstrakt skjerping på Leka, og gamle lensmannsprotokoller viser at det ble anmeldt 200-300 funnpunkter i denne perioden. Ved en del av disse stedene ble det drevet noen mindre synker, og ifølge rapportene som finnes i Bergarkivet ved NGU ble det også skipet litt malm.

Stort sett kan en vel si at dette ikke har betydd vesentlig for bygdas arbeids- og næringsliv.

Innenfor gabbrofeltet på Leka er det flere forekomster med interessant kismineralisering, bl.a. kan koppergehalten bli ganske høy enkelte steder. Det er imidlertid ikke funnet annet enn spredt mineralisering.

Gruva ligger i et område med sterkt tektonisert metagabbro og mineraliseringen er knyttet til rustsoner. Det er funnet håndstykker med meget rik mineralisering. De viktigste ertsmineraler er kopperkis og magnetkis. Dessuten finnes det svovelkis og zinkblende samt små inneslutninger av gull i kopperkisen.

Nedenfor nevnes så noen små skjerp som ligger i sedimentære bergarter. Mesteparten av dette er en svak mineralisering av svovel- og magnetkis som gir rustsoner i svartskifre.

Av andre økonomisk interessante mineraler er det sporadisk funnet ubetydelige mengder av asbest. Urein talk finnes flere steder, særlig i tilknytning til linser av ultrabasiske bergarter som opptrer inne i metagabbroen.

Omkring 1970 ble det foretatt geofysiske målinger (til dels fra fly) på de nordøstre deler av Leka for om mulig å finne skjulte malmforekomster, men med negativt resultat. Seinere har det vært en viss aktivitet med sikte på å finne anvendelser for de store mengder serpentinitt en har på øya. Høsten 1976 ble det foretatt kjerneboringer med sikte på utnyttelse til prydsteinsformål, men de etterfølgende undersøkelser har ikke vært spesielt oppmuntrende. Utnyttelse av olivinsteinforekomstene og eventuelt også serpentinitt til ulike industrielle formål vil muligens bli vurdert i de nærmeste år. I tilfelle slik utnyttelse er mulig, ligger det store reserver og venter.

Det er ikke foretatt systematiske undersøkelser over utbredelsen av ulike typer løsmasser som grus og sand i Leka kommune. Det som finnes av kvartærgeologiske opplysninger, er stort sett en oversikt over landets hevning etter istida.

Undersøkelse av strandlinjer og strandvoller står sentralt i eldre beskrivelser av Lekas geologi.

Et lavere strandlinjenivå kan sees på Solsem, bl.a. oppover mot skytebanen hvor store mengder strandstein er lagt opp.

Størstedelen av bebyggelsen på den østlige delen av Leka ligger på et tidligere strandlinjenivå, ca. 25-30 m over dagens havnivå.

Ettersom den marine grense (høyeste havnivå etter istida) går så høyt som 110 m.o.h. ligger all bebyggelse på øya på løsavsetninger som er avsatt i havet. Disse avsetningene er som regel leire, vanlig grus eller skjellsand eller blandinger av slikt materiale. Eksempelvis kan det nevnes at det under myrene mellom Skei og Botnet er funnet skjellsand på flere steder.

Disse havavsetningene, spesielt blandinger av leire og skjellsand, gir et ganske næringsrikt jordsmonn. Dette har gitt grunnlag for et variert jordbruk gjennom lange tider.