basalt (gammel betegnelse, sannsynligvis egyptisk og anvendt av Plinius i år 77 e. Kr.): mørk, finkornet vulkansk bergart eller lava som består hovedsakelig av kalsiumrik plagioklas og pyroksen, av og til også med noe olivin, feltspatoider eller kvarts.

Struktur . Lavaen har ofte blærer, som kan være fylt med sekundære mineraler. Under avkjølingen av basaltiske lavastrømmer kan det oppstå et regelmessig sprekkemønster med 6- og 5-sidete søyler, særlig midt i strømmen.


Utbredelse . Basalt er den aller mest utbredte bergart på Jorden, idet den danner mye av berggrunnen under verdenshavene og opptrer i store lavaplatåer på land. Den er også utbredt i 'havområder' (maria) på Månen og andre himmellegemer i solsystemet. Spesialtyper som alkalibasalt, høy-aluminabasalt, øybuebasalt, midthavsrygg-basalt (MORB), olivinbasalt, olivintholeiitt, subalkali-basalt, tholeiitt etc. har nærmere definert kjemisk sammensetning og opptrer i særlige miljø.

I Norge er mange av de gamle basaltene omdannet til grønnskifer, grønnstein og amfibolitt, men forholdsvis friske basaltiske lavastrømmer fra sen karbon og permtiden kan sees i Oslofeltet, bl.a. ved Kolsås, Drammen og Holmestrand. Basalt er seig og slitesterk, og brytes som råstoff for pukk.


På Leka finner vi mange stedet basaltganger - se ekskursjonsstopp G1.