Denne teksten er gjennomlest og redigert av Tore Prestvik.

Prestvik er professor på NTNU, Institutt for geologi og bergteknikk.

Universet
Man antar at universet oppsto for 15 - 20 milliarder år siden ved en eksplosjon (The Big Bang). Jorda ble dannet for ca. 4.6 milliarder år siden. Den flytende massen ble avkjølt slik at vi fikk en hard skorpe ytterst. De tyngste stoffene "sank" inn til kjernen, mens de letteste "flyter" i jordskorpa. Innover i jorda øker temperaturen og massen blir mer plastisk. Den indre del av kjernen består sannsynligvis av jern og nikkel og har fast konsistens. Den ytre del av kjernen består av flytende jern og nikkel. Mantelen er stort sett plastisk (deigaktig), bortsett fra den ytterste delen som er stiv og som sammen med jordskorpa utgjør litosfæreplatene som beveger seg på jordas overflate. I havområdene (som Stillehavet) er jordskorpa tynn, mens kontinental jordskorpe - f.eks. under Norge - er tykk. Der man har høye fjell, stikker "roten" (dvs. litosfæren) langt ned i mantelen, på samme måte som isfjell i havet.

 

LEKA

Øya Leka består i hovedsak av serpentinitt og gabbro (hovedkomponenter i Leka ofiolittkompleks). På vestsiden dominerer omdanningsbergarten serpentinitt. Denne består for det meste av mineralet serpentin og rester av olivin og pyroksen fra opprinnelig olivinstein og harzburgitt (bergart med olivin og pyroksen).  På sør- og østsiden har vi hovedsaklig gabbro. Gabbro består i hovedsak av olivin, plagioklas og pyroksen. Bildet til venstre er tatt av professor Rolf Birger Pedersen, UiBi 1999 og viser stort sett serpentinitter på øyas nordvestside.

 

For ca. 600 millioner år siden oppsto det ved platedrift en sprekk i jordskorpa der vi dag har Nord-Atlanteren. Da Nordamerika og Europa noe senere beveget seg mot hverandre, ble den amerikanske litosfæreplaten (med havskorpe øverst) skjøvet ned under den europeiske i "den gamle Atlanteren", Iapetus-havet. Slik ble havbunnslitosfære skjøvet innunder vårt kontinent i et belte fra Nord-Irland, Skotland gjennom Skandinavia og opp til Svalbard. Til slutt fikk man den kaledonske fjellkjededannelsen da kontinentene på hver side tørnet mot hverandre. Trykket bevirket at jordskorpa foldet seg og dannet en ny fjellkjede.
Mens dette foregikk, ble en flik av havbunnsplaten revet løs og skjøvet inn sammen med de landnære bergartene. Denne biten av gammel havbunnslitosfære utgjør det vi dag kaller Leka ofiolittkomleks. Ofiolittkomplekset består av bergarter fra den aller øverste del av mantelen og mesteparten av den gamle havbunnsskorpa. Den øverste del av mantelen finner vi nå som serpentinitt og olivinstein - særlig i områdene Skråen - Kvaløy - Stein. Den nedre del av skorpa med lagdelt olivinstein, pyroksenitt og gabbro finnes også på vestsiden av Leka, men slik at gabbro blir mer og mer dominerende mot sør og øst (f.eks. Solsem, Horrfjellet, Haug, Madsøya). Den øverste delen av havbunnsskorpa med finkornet gabbro og vulkanske bergarter, bl.a. putelava fra rask avkjøling av magma i havvann, finnes i området Husby - Skei og østligst på Madsøya. På Leknesøyene er det store mengder putelava.

 

Bergartene i Leka ofiolittkompleks er 497 +/- 2 millioner år gamle. Alder er bestemt ved å undersøke svakt radioaktive mineraler i kvartsrik lava.
Senere ble dette komplekset erodert ned omtrent til havnivå og ble underlaget for sedimentære bergarter. Disse er senere blitt foldet og omdannet og består i dag av konglomerat, sandstein, marmor og leirskifer og finnes i et belte fra Gangstøen, over Leka Camping, forbi Havna og nordover på den østlige delen av Skeisnesset.
Leka ofiolittkompleks er et eksotisk fremmedelement av havbunnsmateriale i denne delen av Norge, der mer kontinentale bergartene dominerer. Noen steder stikker det gamle grunnfjellet opp. På fastlandssiden (Gutvik/Austra) er det i hovedsak granittisk gneis (gammelt grunnfjell ca. 1800 millioner år gammelt). Gneisen er omdannet fra granitt grunnet høy temperatur og/eller trykk.
Sedimentære bergarter som var avsatt i kontinentale bassenger og på kontinentalsokkelen ble foldet og omdannet sammen med eldre grunnfjellsbergarter under den kaledonske fjellkjededannelsen. På Solsemøyene er det omdannente sedimentbergarter av denne typen. De bergartene som kom lengst ned, ble så varme at de smeltet delvis opp. Innimellom kom det også smelter fra mantelen. Smeltene størknet stort sett til magmatiske dypbergarter som granitt, syenitt og gabbro. I Horta er det både gabbro, syenitt og granitt sammen med omdannete sedimenbergarter og i Sklinna er det granitt.

Ved stien opp til Solsemhula finner vi kanskje landets yngste bergart - et konglomerat som er omkring 10 000 år gammelt. Det representerer en sammenkittet løsavsetning, dannet etter siste istid.

Sist oppdatert: 12.03.2010