Denne
teksten er gjennomlest og redigert av Tore
Prestvik.
Prestvik er professor på NTNU, Institutt
for geologi og bergteknikk.
Universet
Man antar at universet oppsto
for 15 - 20 milliarder år siden ved en eksplosjon (The Big Bang). Jorda ble
dannet for ca. 4.6 milliarder år siden. Den flytende massen ble avkjølt slik at
vi fikk en hard skorpe ytterst. De tyngste stoffene "sank" inn til
kjernen, mens de letteste "flyter" i jordskorpa. Innover i jorda øker
temperaturen og massen blir mer plastisk. Den indre del av kjernen består
sannsynligvis av jern og nikkel og har fast konsistens. Den ytre del av kjernen
består av flytende jern og nikkel. Mantelen er stort sett plastisk (deigaktig),
bortsett fra den ytterste delen som er stiv og som sammen med jordskorpa utgjør
litosfæreplatene som beveger seg på jordas overflate. I havområdene (som
Stillehavet) er jordskorpa tynn, mens kontinental jordskorpe - f.eks. under
Norge - er tykk. Der man har høye fjell, stikker "roten" (dvs.
litosfæren) langt ned i mantelen, på samme måte som isfjell i havet.
LEKA
|
For ca. 600 millioner år siden oppsto det ved platedrift en
sprekk i jordskorpa der vi dag har Nord-Atlanteren. Da Nordamerika og Europa
noe senere beveget seg mot hverandre, ble den amerikanske
litosfæreplaten (med havskorpe øverst) skjøvet ned under den europeiske i
"den gamle Atlanteren", Iapetus-havet. Slik ble havbunnslitosfære
skjøvet innunder vårt kontinent i et belte fra Nord-Irland, Skotland gjennom
Skandinavia og opp til Svalbard. Til slutt fikk man den kaledonske
fjellkjededannelsen da kontinentene på hver side tørnet mot hverandre. Trykket
bevirket at jordskorpa foldet seg og dannet en ny fjellkjede.
Mens dette foregikk, ble en flik av havbunnsplaten revet løs
og skjøvet inn sammen med de landnære bergartene. Denne biten av gammel
havbunnslitosfære utgjør det vi dag kaller Leka ofiolittkomleks.
Ofiolittkomplekset består av bergarter fra den aller øverste del av mantelen og
mesteparten av den gamle havbunnsskorpa. Den øverste del av mantelen finner vi
nå som serpentinitt og olivinstein - særlig i områdene Skråen - Kvaløy - Stein.
Den nedre del av skorpa med lagdelt olivinstein, pyroksenitt og gabbro finnes
også på vestsiden av Leka, men slik at gabbro blir mer og mer dominerende mot
sør og øst (f.eks. Solsem, Horrfjellet, Haug, Madsøya). Den øverste delen
av havbunnsskorpa med finkornet gabbro og vulkanske bergarter, bl.a. putelava
fra rask avkjøling av magma i havvann, finnes i området Husby - Skei og
østligst på Madsøya. På Leknesøyene er det store mengder putelava.
Bergartene i Leka ofiolittkompleks er
497 +/- 2 millioner år gamle. Alder er bestemt ved å undersøke svakt
radioaktive mineraler i kvartsrik lava.
Senere ble dette komplekset erodert ned omtrent til havnivå og ble underlaget
for sedimentære bergarter. Disse er senere blitt foldet og omdannet og består i
dag av konglomerat, sandstein, marmor og leirskifer og finnes i et belte fra
Gangstøen, over Leka Camping, forbi Havna og nordover på den østlige delen av
Skeisnesset.
Leka ofiolittkompleks er et eksotisk fremmedelement av havbunnsmateriale i
denne delen av Norge, der mer kontinentale bergartene dominerer. Noen steder
stikker det gamle grunnfjellet opp. På fastlandssiden (Gutvik/Austra) er det i
hovedsak granittisk gneis (gammelt grunnfjell ca. 1800 millioner år gammelt).
Gneisen er omdannet fra granitt grunnet høy temperatur og/eller trykk.
Sedimentære bergarter som var avsatt i kontinentale bassenger og på
kontinentalsokkelen ble foldet og omdannet sammen med eldre grunnfjellsbergarter
under den kaledonske fjellkjededannelsen. På Solsemøyene er det omdannente
sedimentbergarter av denne typen. De bergartene som kom lengst ned, ble så
varme at de smeltet delvis opp. Innimellom kom det også smelter fra mantelen.
Smeltene størknet stort sett til magmatiske dypbergarter som granitt, syenitt
og gabbro. I Horta er det både gabbro, syenitt og granitt sammen med omdannete
sedimenbergarter og i Sklinna er det granitt.
Ved stien opp til Solsemhula finner
vi kanskje landets yngste bergart - et konglomerat som er omkring 10 000 år
gammelt. Det representerer en sammenkittet løsavsetning, dannet etter siste
istid.
Sist oppdatert:
12.03.2010
|